Nybakt far, barneskrik & et sinne som skremmer meg:(

[Burt]

Hei.
Tenkte jeg skulle høre her inne om dette er heeelt normalt. Vi har fått en sønn som nå er en mnd. Jeg hadde gått å venta på dette i 6-7 år og nå, endelig har det skjedd, jeg har blitt pappa

Grunnen til dette innlegget er at jeg føler det går meg på nervene da barnet skriker og vi ikke får roet det. Selvfølgelig gjør det det for de fleste, men noen ganger føler jeg at sinnet og aggressjonen tar over å jeg blir så sint at det skremmer meg selv.. Det er utrolig frustrerende å høre barnet skrike, men dette går bare over i raseri! Kjempesint, til og med på barnet! Biter tennene sammen noen ganger å må gjøre mye for å holde meg i skinnet for å ikke klikke helt!
Normalt?

Sønnen er snill til tider, noen dager er det som tatt ut ifra "goboka" mens andre sover han lite på dagen å skriker så å si hele tia. Roer seg ved puppen og når vi går turer. Sover bra på natta ellers.

Noen i samme situasjon her?

[peder76]

Det kan være frustrerende med gråtende barn, og jeg tror ikke du er alene i situasjonen.

Prøv å tenke at barnet ikke ønsker å plage deg? Barnet kan gråte fordi han er redd, har smerte imagen, osv. Tell til ti, puste dypt ...

Og gjerne ta kontakt med helsestasjonen, de har ofte psykologer eller leger, som det er mulig å snakke med uten en høy terskel. Det koster ikke noe å prøve. For mange høres det drastisk ut, men det finnes teknikker som kan hjelpe.

[ask]

frustrasjonen må ut, men det blir feil å ta det ut når barnet er der, eller å la det gå ut over barnet!

Ikke la det gå ut over mamman heller, dere må samarbeide!

Skaff deg en stressball, boksebag hva som helst!

Husk at barn tar til seg alt som svamper i tidlig alder!

skjerp deg!(vel ment!)

[pAppaNorD]

Jeg kan godt sette meg inn i situasjonen du er i. Har følt på samme følelser selv, og jeg vet at du har det vanskelig.

Det er viktig å huske at ditt barn ikke kan noe for skrikingen. Skrikingen er barnets eneste form for kommunikasjon. Dette kan virke noe selvsagt, men det er som sagt viktig å huske dette, og gjenta det for seg selv om igjen og om igjen når skrikingen står til som værst.

Jeg har hatt mange rare og fullstendig uakseptable tanker i hodet de første månedene når skrikingen stod på som værst. Jeg har også vært lynforbanna på ungen, selv om jeg vet at barnet ikke kan noe for det. Min reaksjon på den livstilsforandringen det var å få barn var nok en del av dette. Det var veldig mye å ta inn på en gang. Følelsen av total mangel på kontroll overgikk nok til tider det aller meste og var med på å farge mine reaksjoner på barnets gråt.

Jeg lærte meg iløpet av de første månedene å reagere på en helt annen måte, med tålmodighet istedet for sinne. Ved å gjenta til meg selv "hun trenger min hjelp, hun trenger mitt tålmod". Dette krevde en god porsjon selvkontroll, men det gikk seg til.

At andre, "mere sindige mennesker", skal forstå dette er ikke noe jeg forventer. Idag har jeg et kanon forhold til min datter og hun har på ingen måte tatt skade av min væremåte i de tidligere levemåneder. Jeg elsker min datter mer en noe annet, det finnes det ingen tvil om. Men ja, det har også vært utrolig tungt å være pappa. Nå derimot, blir det bare bedre og bedre og bedre.

Send meg gjerne en PM dersom du vil skrive litt mer privat. Jeg regner som sagt ikke med at folk flest forstår ditt problem.

Lykke til! Gå nå å gi sønnen din en klem. Han trenger den
_________________
Galskap? Det er å tilbringe et liv i sofaen...

Pappa til Cecilia, født 3. Januar 2009

[Burt]

Takk skal dere ha. Tror det hjalp bare å få skrevet det ned, delt det med andre som kanskje har opplevd det samme. Alt går allerede mye bedre nå å min terskel tåler mer og mer skriking.
Var utrolig frustrert da jeg søkte etter andre i samme situasjon på nettet, men eneste jeg fant der ute var for mor og nada for far!
Tenker kun på at min sønn trenger meg og min mer rolige holdning. Som det blir nevnt her, at barnet sier bare i fra om at noe ikke er helt som han vil det skal være og da hjelper det lite med en far som kun ser svart.

[Tath]

Kan godt slenge meg på her Det er til tider svært frustrerende å være pappa. Ikke fordi jeg ikke har det bra eller ikke elsker barna mine, men fordi jeg noen ganger føler meg maktesløs. Det føles som om jeg ikke klarer "jobben" min, og det er svært enkelt å uttrykke det i sinne i stedet.
_________________
jente født 08.01.09
gutt født 11.06.10

[Forumet]

Artikler med lignende innhold

Pappa sover, mor tar barna
Siste sjanse for stressfri julegave!
Mangler du gave til morsdagen?

Lignende diskusjoner:

Min viktigeste kamp noen sinne
Stolt og sliten nybakt pappa:)
Nybakt mamma gaver...

Er du ikke medlem enda? Registrer deg idag, det tar bare noen sekunder.

Vi har også gaver til nybakte fedre og mødre.

---------
Denne meldingen er autogenerert for å gi deg tips om relevant innhold.