Kjøp gaver til far

Pappakriger · Ble Medlem: 01 Sep 2011 Innlegg: 7

Hei alle fedre, rundt det runde bord Smile

Jeg har vært helgepappa i 11 år. I mange år har jeg vært en syk far. Jeg har hatt den diffuse lidelsen ME (kronisk tretthetssyndrom), og lavt stoffskifte. I tillegg har jeg blitt feilbehandlet med en grusom medisin, som har gjort meg til nærmest en zombie. Jeg kommer til å kreve pasientskadeerstatning, men det er et annet kapittel. Jeg har to jenter. Hva jeg føler for dem, sier seg selv. Jeg har forsøkt å stille opp for dem så godt jeg har kunnet i de 9 første årene, men jeg har ikke strukket til. Mine jenter er glad i meg også, uten tvil. Det var for ca 2 år siden, at jeg reiste meg fra djevelskapet. Jeg kuttet ut alt av medisiner, og tvang meg ut for å trene. I dag anser jeg meg selv som frisk.

De to siste årene har jeg kjøpt meg ny og fin leilighet, og har gjort alt jeg kan, for å få mer omgang med barna mine. Funnet på hyggelige ting med dem, og det meste jeg har kommet på. Problemet er, at barnas mor forteller meg at barna har tatt skade av min "fraværenhet". Ved starten av de to siste år, kom de til meg gladelig. Etter hvert, har de begynt å kvie seg, og nå ser jeg dem kanskje 3-4 ganger per måned. Mine barn er sårbare, og jeg vil på ingen måte skape ringer i vannet for dem. Likevel har jeg en opplevelse av barnas mor, som et vandrende bevis på logisk brist. Hun forteller meg, at nå er det for sent, og at jeg aldri skal forvente å ha et familieliv med jentene mine lenger. Hun "beviser" dette, ved å vise til at jentene våre nå ikke vil komme til meg. De få ganger de er hos meg, ringer barnas mor, og avbryter. Hun ringer, og sier at nå vil deres venninner se dem, slik at de ofte må avbryte middag hos meg, og må kjøres hjem igjen til moren. Stadig vekk ringer moren, og ber barna komme tidligere til henne, fordi de skal i middag hos sin familie. Noe er det støtt. Moren planlegger alt mulig, selv når det er "min tid", og avbryter med ting jeg vil kalle tull og tøys. Hun er en fullstendig kontrollfreak, og jeg avskyr å snakke med henne. Det er som å snakke til en bitter vegg. Det hun ikke evner å forstå, er at dette ødelegger meg som menneske. Hun forstår ikke at dette river meg i fillebiter. Hun mener at jeg er en surrebukk, som må forstå at kvalitet er viktigere enn kvantitet, og hun har null forståelse for min tidligere medisinske begrensning i å vise omsorg, annet enn å stigmatisere meg, som en sviktende far, som ikke har vist omsorg. I hennes stemme, ligger det nærmest hat mot meg.

Hennes alvorlige logiske brist, er altså at hun ikke forstår, at hvis jeg ikke får se mine barn, så går jeg til grunne. Dette vil skade mine barn, fordi de vil miste sin pappa etter hvert. Jeg anser henne som en idiot, i ordets rette forstand.

I tillegg har hun hatt to kjærester. Ved to anledninger har hun flyttet sammen med sine påfølgende kjærester, etter bare et halvt år. Begge menn har selv hatt barn. Jeg har spurt mine jenter om hva de synes om dette, og de sier at det har vært tøft. Den første mannen var ikke snill mot jentene mine, og den yngste var redd for ham. Hun har fått sår av dette, og later til å ha separasjonsangst. Hun er livredd for å dra fra sin mor, fordi hun er redd for at moren skal dra fra henne, og for å miste sin mor, til fordel for morens samboer. Dette går alvorlig utover meg, fordi den yngste ikke vil besøke meg. Moren mener likevel at dette får jeg bare akseptere. Selv har jeg aldri hatt kjæreste på 11 år.

Jeg har fått noen "råd", om å gå rettens vei, fordi jeg åpenbart har mine rettigheter. Jeg kvier meg likevel for å gjøre dette, da jeg vil unngå å gi barna følelsen av at jeg tvinger dem til å besøke meg. Jeg vil på ingen måte skade de to jeg holder høyest i mitt liv. Jeg forguder jentene mine. Jeg sier ofte til meg selv, at jeg kunne vandret rett i døden for dem, uten å mukke. Jeg ser ofte i speilet, og sier til meg selv: "Kan du leve for dem også?"

Det er mitt dilemma. Jeg forsøker å stagge mine følelser, og å krige mot det emosjonelle nå. Jeg er rasende mot moren. Jeg synes hun er en dust, dessverre. Jeg er lei av alle tarvelige råd, om å komme i "samtale" med henne. Å snakke til et stykke ved, er meningsløst. Hun er hva jeg kaller en fornekter av sunn logikk.

Er det noen her, som orker å bidra med noen sunne motrefleksjoner og evt. råd? Jeg kan bare ikke akseptere at det skal være "for sent", i en alder av 11 år, slik moren skal ha det til. Moren mener at nå er jentene så store, at de har andre interesser, og vil helst være sammen med venninner, og at nå er det kjedelig hos meg. 11 år er ikke mye, tenker jeg. Jeg tror også at jentene mine etter hvert vil begynne å reflektere over følgende: Hvor ble det av pappa? Ren logikk tilsier at alle barn trenger sine fedre også, og jeg nekter å tro, at det skal være annerledes for jentene mine. La oss anta at de når de blir ca. 18-20 år, så vil de begynne å stille spørsmål til sin mor. Da vil muligvis hun få et aldri så lite problem, når hun skal forklare dette.

Problemet er at da er det for sent. Det får være grenser for hvor tilgivelig jeg skal være. Barnebidrag skal moren få hele veien, og det har hun alltid fått, uten noe som helst av diskusjon fra min side. Det kan hun dessverre ikke bruke mot meg, som noe "argument".

Takk for oppmerksomhet, og jeg setter pris på en evt. diskurs her.

Forumet

Er du lei reklame? Registrer deg idag, innloggete brukere ser ikke denne reklamen.

jens · Ble Medlem: 11 Jan 2011 Innlegg: 193

Hei.
Dette var en trist historie.
Tenker ikke på det som har vært med slik det er nå for deg ang.det med barna som blir holdt tilbake av sin mor.
Det første jeg spør meg om hvorfor kjører du jentene tilbake til mor når hun ringer under samvær?
Dette kan du lett la være da det er den som har samvær som tar avgjørelser under samværet.
Du trenger ikke ta telefonen en gang. Det finnes en av knapp på de fleste tlf.
Snakk med jentene og la de si hav de mener om det å dra fra deg når de først er der.
Gir ikke mor seg med dette er vel en stevning for retten eneste utvei. Mener det er bedre enn å bedrive en årelang krangel noe som det virker du allerede har gjort. Få en rettslig avgjørelse på dette, enten ved forlik eller rettsavgjørelse. Men før det må det være mekling. Innkall til mekling gjennom familievernkontoret der du bor. La mekler fortelle mor hvordan hun skal oppføre seg når jentene er hos deg.
Ordner ikke det seg etter dette gå videre gjennom advokat til rettenssystemet.

http://lovdata.no/all/nl-19810408-007.html
Barnelova.
§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.
Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.
Endra med lov 20 juni 2003 nr. 40 (ikr. 1 apr 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728).

§ 42. Barnet sin rett til samvær.
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.
Endra med lover 3 mars 1989 nr. 8 (ikr. 1 mai 1989, men slik at endringa i andre leden ikkje gjeld for barn fødd før 1 mai 1989), 25 sep 1992 nr. 106, 13 juni 1997 nr. 39 (ikr. 1 jan 1998), 20 juni 2003 nr. 40, endra paragrafnummeret frå § 44 (ikr. 1 apr 2004 etter res. 20 juni 2003 nr. 728), 9 apr 2010 nr. 13 (ikr. 1 juli 2010, etter res. 9 apr 2010 nr. 500).

Pappakriger · Ble Medlem: 01 Sep 2011 Innlegg: 7

Hei, og hjertelig takk for svar. Jeg vil studere nærmere de lover du henviste til.
Du skrev:

"hvorfor kjører du jentene tilbake til mor når hun ringer under samvær"?

Dette er hele essensen i min problematikk. Jeg er altså en røslig og høy kar, med myndighet, og tordner mot de som skal ha grensesetting. Dette er regelens unntak. Hvorfor? Fordi xsamboer har makt. Den er basert på at hun har jentene på sin side. Det innebærer at jentene selvsagt er glad i meg som far, men tillit og lojalitet ligger åpenbart på morens vektsksål. Det betyr også at jentene blir lei seg, når jeg forventer at de skal være hos meg, under "min tid", når de har mulighet til å "ha det gøy hos bestemor og spise middag på søndag".

Dermed skal jeg være svært forsiktig med å ture frem med lovverket, eller f.eks. en advokat. Jeg mener at offentlige myndigheter ofte er som et damplokomotiv som lett kan overkjøre små sarte sjeler i slike tilfeller.

I skrivende stund får jeg likevel en ide om å kontakte familierådgivningskontor. Det er mulig jeg frykter morens gjengjeldelses aksjoner så mye, at jeg underbevisst ikke våger å søke hjelp.

Hadde denne kvinnen ikke vært mor til mine barn, så hadde nok saken stilt seg litt annerledes, hvis du forstår Smile

Tilbake til rettigheter i lovverket, så er det mulig jeg vil benytte meg av KUN en rettighet: Å tvinge moren til samtaler med en 3. part, hvor mor blir nødt til å reflektere over det hun holder på med, hvor 3. person konfronterer henne med hennes tankeøvelser.

Dette er i bunn og grunn snakk om psykologi. Moren er ikke ond. Hun forstår bare ikke.

Ligger det fornuft i det jeg sier, synes du?
Jeg tar gjerne i mot flere forslag Smile

Til slutt:
Å være helgepappa er et helvete! Det er en ussel og inhuman ordning. Den er kortsiktig, og reduksjonistisk, fordi den omhandler det sjelelige isolert sett. Den tar ikke hensyn til helhetsbildet. Idiotisk!

jens · Ble Medlem: 11 Jan 2011 Innlegg: 193

Hei.
Jeg regner med at når det frivillige fra BM ikke er der har du noen annen mulighet enn å bruke rettssystemet? Dette er siste utvei men synes ikke det skal være så lang vei dit. Dette begrunner jeg sterkt med for å unngå årevis krangel videre framover. Dette for at du ikke fortsatt skal plages med avbrutt samvær. Det virker som jentene er innstilt på å være hos deg. Det samme burde mor være. Tror du er litt ”dumsnill” ang. å vise for mye omtanke for BM. Mener å si at du bør ikke strekke deg så langt ang. hennes innflytelse men å være litt smart i avvise henne gradvis.
Hvordan hun takler den samtale familievernkontor om hvordan samværet er tenkt gjennomført får du ikke tenke på. Mulig hun blir fornærmet ut fra det du forteller, men er barna du skal ta mest hensyn til. Du får si du gjør det for barnas beste og at det veldig greit å høre det fra en utenforstående som skal kunne dette.
PS.Hver våken på meklingen slik du ikke selv blir lurt. Hver saklig slik du kan dokumentere det du sier.

Bamsepappa2 · Ble Medlem: 29 Aug 2011 Innlegg: 30

Det er en fryktelig trist situasjon du har kommet i pappakriger.

Mor har rett i en ting, etterhvert så vil nok jentene dine være mer opptatt av sine venninner enn deg. Det er har absolutt ingenting med deg som pappa å gjøre, det er rett og slett bare slik ungdommer er Smile

Det som jeg derimot mener er viktig, er at jentene forstår at du er pappa og at du elsker de over alt på jord og at de kan komme til deg med hva det enn måtte være. De trenger å forstå at du er til å stole på og at du kun det aller beste er bra nok for deres jenter.

Men at mor ringer under dine samvær og sier til jentene at de må komme hjem for venninnene vil være med de, er helt feil av henne! Det er meget mulig at det er henne som ikke forstår hva hun driver med. La oss håpe det er tilfellet, da er det lettere å ordne det.

Familivernkontorer tilbyr ikke bare mekling, men terapi også. Ihvertfall mange kontorer gjør det. Tror du det er mulig at du og barnemoren prøver det? Da kan du lufte dine prolemstillinger også. Terapautene vil nok klare å få mor til å forstå hva hun gjør og at det ikke er bra for verken jentene, deg eller henne.
Kanskje dere først tar en time hver for dere, for så å ta en time sammen?

Å bringe inn rettssystemet må være absolutt siste utvei.

Pappakriger · Ble Medlem: 01 Sep 2011 Innlegg: 7

Ensom far · Ble Medlem: 04 Sep 2011 Innlegg: 8

Feil av meg å skrive

Pappakriger · Ble Medlem: 01 Sep 2011 Innlegg: 7

3barnspappa · Ble Medlem: 12 Aug 2011 Innlegg: 13

Fryktelig trist å lese din historie. Jeg er selv oppi en vanskelig tid med separasjon, og vet hvor trist og jævlig alt kan virke.

Slik jeg forstår det, så virker du som en god og kjærlig pappa med masse kjærlighet til dine barn. Alt dine barn trenger å vite er at du er glad i dem, og at du ville gjort alt for dem. Du er ingen dårlig pappa, intet dårlig menneske. Du har hatt en vanskelig tid, som få andre får oppleve. Heldigvis sier jeg til det. Stå på, du kommer til å få det bra en dag. Kan virke umulig nå, men barna dine er glade i deg også. Med tid og stunder vil de forstå at alt du ville var å ta vare på barna dine, samtidig som du hadde det vanskelig selv.

Håper du får det bedre, og at sola skinner litt på deg snart. Det fortjener du virkelig!!

ED · Ble Medlem: 26 Sep 2011 Innlegg: 14

Jeg har dessverre ikke så mange andre ting å komme med enn det som allerede er nevnt, men ville bare si at moren har jo helt feil innstillning. Hvordan kan hun være så egoistisk? Hun burde vært på din side, hjulpet og støttet deg som far for at barna deres skal få ett godt forhold til deg! "Startfasen" er alltid hardest, men slik hun holder på gjør hun alt enda verre for både deg og barna!

Pappakriger · Ble Medlem: 01 Sep 2011 Innlegg: 7

[quote=”ED”]Jeg har dessverre ikke så mange andre ting å komme med enn det som allerede er nevnt, men ville bare si at moren har jo helt feil innstillning. Hvordan kan hun være så egoistisk? Hun burde vært på din side, hjulpet og støttet deg som far for at barna deres skal få ett godt forhold til deg! ”Startfasen” er alltid hardest, men slik hun holder på gjør hun alt enda verre for både deg og barna![/quote]

Morsomt at du ser essensen i min lange tekst. Takk! I utgangspunktet er det ingenting i menneskets historie som kan beskrives med noe så enkelt, som rett/galt- riktig/feil, dessverre. Selv 2+2=4, kan filosoferes bort til det ugjenkjennelige, gjerne med litt av vitenskapens og matematikkens lover.
Jeg skriver nå så mye, fordi det er en trøst at noen gidder å lese det. Det er bra for meg, for ingen i det fysiske liv gidder å høre på dette. Jeg er nå sterkt kritisk til det hele, og stiller arena åpen, for at andre fedre kan uttrykke hva de selv føler om dette. Kanskje noen fler føler at de blir litt ”overkjørt”?
Jeg mener at moren misbruker sin makt. Hun har helt klart makt, som hun naturligvis ikke er klar over. I sin underbevissthet. Åndsoverskuddets avfallssdeponi Smile

En klassisk definisjon av makt er gitt av Robert Dahl: ”A har makt over B i den grad han kan få B til å gjøre noe han ellers ikke ville ha gjort.”
Hva aksepterer jeg, som jeg ellers ikke ville akseptert? Jeg adlyder morens makt fordi hun har direkte adgang til mine barns adferd, tanker, følelser.
Ellers skulle jeg fortalt henne hvor skapet skulle stå, på 30 sekunder. OG hun ville aldri noensinne prøve seg igjen.
Sosiologen Max Weber har en liknende definisjon av makt som ”et eller fler mennesker sin sjanse til å få gjennom sin egen vilje i det sosiale samkvem, og det selv om andre deltakere i det kollektive liv skulle gjøre motstand”

Barna skal finne på mest mulig, slik at de har tid til minst mulig. Man kan snu det litt ironisk om, og si: Målet er at barna skal ha minst mulig tid til overs, for å rekke å gjøre mest mulig, der målet i seg selv ikke er noe rasjonelt mål, fordi ingen har tenkt over konsekvensene av disse ☺
Jeg får servert som et dogme, at ”barn skal ikke kjede seg". Det er viktig med aktiviteter. De skal ha tilbud. "Du må vise hensyn til barna, ellers går de glipp av så mye, og blir lei seg”, sitat mor. Alle rundt meg i det fysiske liv sier dette (med unntak av noen få, som tenker seg litt om).

Så sier moren, med sin dogmatisme, når jeg ønsker å få se barna litt mer, enn kanskje 3-4 ganger i måneden: ”Det viktigste er ikke kvantitet, men kvalitet”.
Med eksempel i min eldste datter: Hun har kunstneriske evner. Hun er kreativ (som sin far), og har behov for forløsning. Jeg ser hennes evner, og vet selv, at livet er kort, og at det vil være stimulerende å få forløsning for det man har inne i seg. Det skader ikke å begynne i ung alder. Uten press, uten konkurranse, men med en verdifull innfallsvinkel til ”uttrykket”. Hun sier selv at hun vil bli kunstner, uten at jeg har tillagt dette begrepet i hennes munn. Hun har arvet ”noe” av sin far. (Jeg skaper musikk, og skriver). I tillegg er hun spesielt god i turn. Da mener jeg virkelig god (jeg er selv rene lekablokken i forhold)
Fordi hun har så mange aktiviteter å gå på hver eneste dag, så får hun aldri sjanse til å bruke sine evner på det hun virkelig brenner for. Det er gøy, morsomt, og sosialt å være med på alt mulig. Er likevel dette et spørsmål om overstimulans, som potensielt kan lage ”tåkesyn” for barna?
Så vil jeg bruke setningen mot systemet, og si: ”Det viktigste er ikke kvantitet, men kvalitet”.

Dernest vil jeg si: Å ikke ha kontakt med sin egen far, fordi man skal være med på alt som er gøy, er det kvalitet? Med tanke på når barna er fylt 20 år: Kan det være en risiko for at de ser på hverandre, og sier: ”Hvor ble det av far? Å ja, det stemmer. Vi hadde aldri tid til å se ham. Så kan de føle et tomrom, som kanskje vil fylle dem med dypets alvor. Som kanskje vil følge dem resten av livet

"When you look into an abyss, the abyss also looks into you.”
Friedrich Nietzsche

Nietzsches sitat går på noe helt annet. Det går på å konfrontere et ”monster” i mennesket. Jeg liker likevel dette sitatet, for hva finnes i dypet? Ingen har lyst til å finne det vi mennesker er mest redde for: Tomheten. Noe som er tapt.
Jeg har selv opplevet dette med min egen far. Det var ”greit” inntil jeg fylte 20 år. Da tok dypet meg igjen, fordi jeg så inn i dypet, og det ukjente tomrom i dypet så inn i meg. Når denne ser inn i et menneske, ja, da er det alvor!

Samfunnet er på villspor. På alle mulige måter. Det har ikke forstått, at for at barna skal ha det bra, så må mor og far ha det bra. Det krever litt innsats fra alle Smile

Uten at jeg skal påtvinge barna noe som helst. Jeg får høre at barna mine føler de må være sammen med så mange venninner som mulig. Selv venninner de ikke kjenner så godt.
”Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket” ?
Bedre med 10 fugler på taket, en i hånden, og en far, på samme tak?

Pappakriger · Ble Medlem: 01 Sep 2011 Innlegg: 7

Annonse:

Artikler med lignende innhold

Dyre ting du ikke trenger
Barn trenger mer fett
Trenger ny bil

Lignende diskusjoner:

jeg trenger hjelp til sammvær
Trenger gode svar, "Barnebidrag"
Desperat, trenger råd og kanskje terapi

Er du ikke medlem enda? Registrer deg idag, det tar bare noen sekunder.

Vi har også gaver til nybakte fedre og mødre.

---------
Denne meldingen er autogenerert for å gi deg tips om relevant innhold.

Kjøp gaver til far

Trenger gode råd nå, for de er dyre

Artikler med lignende innhold

Lignende diskusjoner:

Er du ikke medlem enda? Registrer deg idag, det tar bare noen sekunder.

Vi har også gaver til nybakte fedre og mødre.