Kjøp gaver til far

Laktose · Ble Medlem: 06 Mar 2009 Innlegg: 24 Bosted: Malmö

Er ikke så voldsomt god til å skrive om ting som det her, men jeg kunne godt trengt noen smarte råd akkurat nå. Ting er rett og slett i ferd med å gå godt og grundig til helvete...

Dama har hatt det ganske vanskelig ei god stund, omtrent siden dattera vår blei født. Hun var vanskelig å snakke med, vanskelig å forholde seg til, hun kjeftet og raste og alt var feil og jeg var en idiot som både jobba for mye og tjente for lite og faen ta meg og den jævla ungen jeg lagde med henne og så videre. Jeg prøvde å snakke med henne om det, sa til henne at hun kanskje burde snakke med noen om det. Det ville hun ikke, det kunne hun ikke, det orket hun ikke...
Hele greia toppet seg en kveld hun var hjemme hos foreldrene. Hun tok en tur ut, drakk seg fullstendig møkkings, prøvde å banke opp søstra si, ringte meg for å fortelle meg at jeg var en ubrukelig drittsekk og at hun hata meg og skulle ønske jeg var død, så fikk hun telefonen stjålet.
Jeg var bekymra for henne, så jeg ringte faren hennes, som fant henne på badet. Hun hadde dratt hjem, satt seg på badet og gjort et helhjertet forsøk på å kappe av seg hendene med et barberblad. Jeg ringte sjefen (klokka to på natta eller så), ordna ferie, og dro opp til foreldrene hennes dagen etterpå, så vi kunne få snakka om det.
Jeg fikk henne til å forstå at hun nok ikke hadde det så bra, fikk henne til å ta kontakt med noen som kunne hjelpe henne med å komme i kontakt med en psykolog. Hun var livredd for å fortelle det til foreldrene, og med god grunn. Morra bar seg voldsomt og sa at det var flaut, at hun følte seg mislykket som mor, og at det eneste problemet hun (dama, altså) hadde var at hun var bortskjemt... Jeg fikk dem (etter en god stund) til å forstå at dattera deres ikke hadde det bra, og at hun trengte hjelp og at hvis de ikke ville hjelpe kunne de i alle fall være såpass greie at de holdt kjeft og akseptere det.

Nå har hun vært til samtale og sånt noe, og det viser seg at hun har en skikkelig depresjon. Jeg veit hvordan det der er, har ikke alltid hatt det så bra selv, og jeg veit at hun trenger støtte og hjelp. Det er bare utrolig vanskelig å være der for henne, i og med at hun ikke klarer å tenke på andre enn seg selv. Jeg har flekstid på jobben, så jeg jobber tolv timer noen dager for å kunne avspasere når hun skal til psykolog eller på skolen, og må fortsatt ta ungen nesten hver natt. Fair nok, det altså, sånt gjør man jo bare for den man elsker, men hun later ikke til å sette pris på det på noen som helst måte...
Når jeg står opp klokka seks om morran, hysjer hun på meg og kjefter hvis hun våkner av alarmen. Når jeg kommer hjem etter en tolvtimersdag får jeg kjeft for at jeg ikke kom hjem tidligere, selv om hun er klar over at jeg måtte jobbe så lenge for å kunne hjelpe henne med å få gjort det hun må. Det verste var likevel når jeg hadde ei skikkelig magesjuke. Jeg var på dass og spydde om natta, hun kom inn og kjeftet meg huden full fordi dattera vår våkna av lyden. Hun ropte til meg at jeg var så jævla dum og egoistisk som ikke tok hensyn til hennes behov... Ikke så mye som et "stakkars deg" fra den kanten.
Og så er det det med ungen. Hvis ungen våkner "for tidlig" (før åtte), blir hun sur og roper til meg at hun hater dattera vår og at den jævla dritungen ødelegger livet hennes. Det er utrolig vondt å høre, verre enn alt det andre egentlig.

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan å være der for henne, men det er veldig vanskelig for tida. Må innrømme at jeg har mest lyst til å stikke av fra hele situasjonen, men det kan jeg ikke. Mest fordi jeg ikke vil overlate dattera vår til noen som ikke har det bra, men også fordi jeg ikke vil forlate dama jeg elsker når hun har det vanskelig. Jeg vil hjelpe henne, være der for henne, sørge for at hun har det bra... Jeg er bare ved veis ende, jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å støtte henne lenger. Jeg har det veldig vanskelig med å støtte noen som ikke klarer å ta hensyn til andre mennesker i det hele tatt, som ikke forstår at andre også kan bli slitne og trøtte...

Er det flere der ute som har opplevd noe lignende? Noen som har noen gode råd? Hvordan skal jeg klare å være der for henne uten at jeg lar dette ødelegge meg helt? Hvor skal jeg finne styrken til å takle alt sammen?
_________________
Far til Sigurd (Desember 2006) og Sol (Mai 2010)
-
Kaptein Skandinavia!

Forumet

Er du lei reklame? Registrer deg idag, innloggete brukere ser ikke denne reklamen.

Fantefar · Skrevet: Tor Sep 01, 2011 11:16 am Tittel:

Hei!

Mye vond lesing, dette. Den viktigste styrken har du; kjærligheta di. Smile

Virker som depresjonen til dama di er langvarig, og trur det kan være en idé å sette inn mer skyts enn psykologen.
Tenker da på antidepressiva (absolutt ikke alle som er så skumle som i filmer og bøker). Noen må gå på de lenge/alltid, men mange trenger de bare for å komme over "kneika".
Om dere får det til å gå opp med barnepass o.l. kan elektive (planlagte) innleggelser være til nytte for mange. Man er da innlagt på en "lett" psykiatrisk avdeling kanskje hver 4. uke, for å sjøl få hvile og litt samtalebehandling, samtidig som de hjemme også får litt pusterom.

En mulighet du har, er å prate med psykologen hennes, ikke om henne som sådan, men at du forteller om hjemmesituasjonen og at du trenger råd. Mange har også god effekt av at partneren er med på en samtale en sjelden gang.

Håper noe av dette kan være til nytte Smile

_________________
- ...og når vi slapper av, så gjør vi det i full fart! - Kanninby
Og tydeligvis Jonas (01.07.06) sitt valgspråk

Lurer på hva Magnus (18.03.11) sitt blir?

Laktose · Ble Medlem: 06 Mar 2009 Innlegg: 24 Bosted: Malmö

Takk for råd!

Antidepressiva har hun fått utskrevet, hun skal hente det i dag og begynne på det. Så får vi se hvordan det går, det var til stor hjelp for meg når jeg hadde problemer.
Frivillig innleggelse er jeg slett ikke sikker på om hun noensinne ville så mye som vurdert, og det er jo opp til henne, sånn egentlig, men muligheten er notert.
Og det med å bli med til samtale har jeg også nevnt for henne, at hvis det kan være til hjelp (for henne og/eller meg) skal jeg selvfølgelig bli med.

Vi har også snakket om parterapi, sånn for å lære oss å kommunisere bedre og sånt noe, men føler vel egentlig at før hun får litt kontroll kommer vi nok ingen vei med det, hun må på en måte få hodet over vannet først...
_________________
Far til Sigurd (Desember 2006) og Sol (Mai 2010)
-
Kaptein Skandinavia!

kjas · Skrevet: Tor Sep 01, 2011 12:27 pm Tittel:

Veldig enig med det Fantefar foreslår her, og fint at hun nå har fått utskrevet antidepressiva (og er villig til å ta det). Men er viktig å huske på at medisiner alene ikke nødvendigvis er det hele og fulle svaret på problemstillingen.

Det er vel så viktig å se på hvilken behandling hun får av psykolog/psykiater, at denne virker meningsfull og målrettet. Skifte av terapeut eller innleggelse bør være alternativer om dere føler behandlingen "går litt på tomgang".

Det er lett å se det å innlegges på psykiatrisk som stigmatiserende, uansett hvor frivillig det er, men om man ser litt objektivt på det, er det ikke mer enn en annen type behandlingsopplegg enn det psykologen tilbyr. Intensiv behandling, gruppeterapi eller rett og slett bedre tilgjengelighet på psykiatrisk fagpersonell kan hjelpe. Om det ikke fungerer å være innlagt, er det jo strengt tatt bare til å avbryte.
_________________
Pappa til Brage - født 09.09.2006,
og Ronja - 02.08.2009.

Moderator på forumet, så husk reglene.

Gi Blod! Bli blodgiver.

Laktose · Ble Medlem: 06 Mar 2009 Innlegg: 24 Bosted: Malmö

Det er for tidlig til å kunne si noe om behandlingen enda, så i første omgang tror jeg det blir å se hvordan det fungerer med antidepressiva og samtaler.Hvis dette ikke gir resultater vil vi selvsagt vurdere frivillig innleggelse. Ikke noe galt i det, har selv hatt en liten tur der og det var til stor hjelp. Har heller aldri lagt skjul på det eller vært flau over det.
_________________
Far til Sigurd (Desember 2006) og Sol (Mai 2010)
-
Kaptein Skandinavia!

Laktose · Ble Medlem: 06 Mar 2009 Innlegg: 24 Bosted: Malmö

Jeg takker for gode råd, forresten, men tenkte litt på hva jeg kan gjøre?

Jeg veit at behandlingen kommer til å ta tid, at man ikke kan vente seg mirakler over natta og sånt noe... Derfor kommer ting nok til å suge ei god stund til, og det jeg lurer på da er om noen har noen gode tips til hvordan i alle dager jeg skal holde ut? Altså, hvordan skal jeg klare å være en god far for dattera mi og en god kjæreste som støtter dama samtidig som jeg ikke blir helt ødelagt av alt skitet som skjer? Finnes det en god måte å håndtere alt dette på?
_________________
Far til Sigurd (Desember 2006) og Sol (Mai 2010)
-
Kaptein Skandinavia!

kjas · Skrevet: Fre Sep 02, 2011 9:21 am Tittel:

Fasit finnes neppe. Men det finnes flere pårørendeorganisasjoner med ok nettsider hvor du finner relevante artikler etc. Her er noen:
-Voksne for barn
-Landsforeningen for pårørende innenfor psykiatrien
-Erfaringskompetanse.no

Håper dere klarer dere gjennom dette.
_________________
Pappa til Brage - født 09.09.2006,
og Ronja - 02.08.2009.

Moderator på forumet, så husk reglene.

Gi Blod! Bli blodgiver.

Laktose · Ble Medlem: 06 Mar 2009 Innlegg: 24 Bosted: Malmö

Tusen takk, skal sjekke det ut.

Håper også vi klarer oss, tror fortsatt på det så det går nok.
_________________
Far til Sigurd (Desember 2006) og Sol (Mai 2010)
-
Kaptein Skandinavia!

Fantefar · Skrevet: Fre Sep 02, 2011 9:03 pm Tittel:

Godt å høre du har håpet Very Happy

Stiftelsen psykiatrisk opplysning, PSYKOPP har en serie mestringsbøker, inkludert en om mestring av stemningslidelser (i all hovedsak depresjon).

Kan muligens være god hjelp for dama di, mye som kan gi innsikt i egen situasjon, som så kan gjøre det enklere å få det bedre.
_________________
- ...og når vi slapper av, så gjør vi det i full fart! - Kanninby
Og tydeligvis Jonas (01.07.06) sitt valgspråk

Lurer på hva Magnus (18.03.11) sitt blir?

Laktose · Ble Medlem: 06 Mar 2009 Innlegg: 24 Bosted: Malmö

Ville bare gi en liten oppdatering: Ting har blitt bedre. Antidepressivaer og samtaler ser ut til å fungere for henne foreløpig, i alle fall, så plutselig er det ikke fælt å komme hjem eller være hjemme for noen av oss. Det begynner å bli ei stund siden forrige utbrudd, og siden forrige krangel faktisk... Er stadig på vakt, men det ser lysere ut enn på lenge og jeg føler egentlig jeg har grunn til å være forsiktig optimist nå.

Takker for varme ord og hjelpsomme innlegg!
_________________
Far til Sigurd (Desember 2006) og Sol (Mai 2010)
-
Kaptein Skandinavia!

PappaLars · Skrevet: Tir Okt 04, 2011 11:39 pm Tittel:

Godt å høre ting har blitt bedre Laktose! Tommel opp!
Dette er tøffe saker du står i , i know, stå på! hang in there!
_________________
Mvh
PappaLars , Pappa til Sprettert 20.05.2009

"And in the end, it’s not the years in your life that count. It’s the life in your years"

Fantefar · Skrevet: Ons Okt 05, 2011 12:12 pm Tittel:

Så fint å høre!

Vaktsomheta di kommer sikkert til å ligge der lenge, men den blir mindre slitsom etterhvert.

Og når det blir lenger mellom de store bølgene, er det lettere å lære litt om hvordan forskjellig håntering funker, siden du endelig får det litt på avstand.

Lykke til videre Smile

_________________
- ...og når vi slapper av, så gjør vi det i full fart! - Kanninby
Og tydeligvis Jonas (01.07.06) sitt valgspråk

Lurer på hva Magnus (18.03.11) sitt blir?

Annonse:

Artikler med lignende innhold

Mest diskutert i uke 9
Mest diskutert i uke 35
Hjelp!

Lignende diskusjoner:

Om å leve med en partner man ikke elsker for barnets skyld
Noen som har gode tips til soving,mating,skifting etc?
Blir "sliten og trøtt" når han ikke vil noe

Er du ikke medlem enda? Registrer deg idag, det tar bare noen sekunder.

Vi har også gaver til nybakte fedre og mødre.

---------
Denne meldingen er autogenerert for å gi deg tips om relevant innhold.

Kjøp gaver til far

Hvordan leve med noen som "sliter"?

Artikler med lignende innhold

Lignende diskusjoner:

Er du ikke medlem enda? Registrer deg idag, det tar bare noen sekunder.

Vi har også gaver til nybakte fedre og mødre.