|
|
| Vis Forrige Tema :: Vis Neste Tema |
| Av |
Innlegg |
funcle

Ble Medlem: 25 Jan 2009 Innlegg: 58
|
Skrevet: Ons Mai 20, 2009 11:16 pm Tittel: Hva gjør man når mor og far ikke tror på det samme? |
|
|
Jenta vår har ikke kommet enda, men vi diskuterte det i dag. Vi kommer begge fra en kristen (og god) oppvekst, men jeg har stort sett mistet troen mens hun har beholdt den. Før ville det vært naturlig for meg å f.eks be aftenbønn med barnet, men det kan jeg nok ikke nå. Kan ikke late som om jeg tror på noe. Men mor ønsker å gjøre det, og det støtter jeg fullt ut. Jeg tror det vil være bra for dem begge.
Men, før eller senere kommer kanskje spørsmålet, hvorfor gjør ikke pappa slik som mamma? Hvorfor tror ikke mamma og pappa på det samme? Osv.
Noen som sitter på erfaringer? |
|
| Til Toppen |
|
 |
Forumet
|
Skrevet: - Tittel: - |
|
|
Er du lei reklame? Registrer deg idag, innloggete brukere ser ikke denne reklamen. |
|
| Til Toppen |
|
 |
Sylvan

Ble Medlem: 06 Jul 2008 Innlegg: 247 Bosted: Trondheim
|
Skrevet: Tor Mai 21, 2009 2:39 pm Tittel: |
|
|
Har ingen erfaringer, men har mange tanker. Religion er en kjempeinteressant problemstilling som engasjerer meg mye. Jeg bør forøvrig starte med å legge kortene på bordet og si at jeg er ateist, og i det siste i økende grad antiteist.
Alle barn kommer før eller siden til å oppdage at det finnes noen som tror på forskjellige religioner, og noen som ikke tror, og møter følgelig spørsmålet om hva de de selv tror på. Jeg tror det er vanskelig for oss voksne å forestille oss hvordan denne prosessen foregår, siden barn erfarer verden på en ganske annerledes måte enn oss. Voksne har lært at det finnes alltid flere måter å se en ting på, og at man gjør lurt i å ta stilling til flere kilder før man gjør seg opp en mening om en sak. Barn har lettere for å godta det de blir fortalt, særlig det som kommer fra foreldrene.
Hvis jeg som ateist innprenter min sønn at "det finnes ingen guder, det er bare oppspinn", så vil nok sjansene for at han søker til religion være ganske små. Hvis jeg derimot forteller han fra starten av at Gud er ekte så er sjansene store for at han vil tro på det. Senere, ettersom barnet modnes vil spørsmålene dukke opp. Kanskje vil det barnet som ble innprentet at det ikke finnes noen gud begynne å spørre seg selv "er det ikke noe mer enn bare det vi kan observere der ute?". Et barn som er oppdratt til en kristen tro vil kanskje begynne å tenke "er det nå egentlig sannsynlig at det sitter en mann i himmelen som hører alle mine tanker og ser alt jeg gjør?". I verste fall kan det man har sagt tidligere være skadelig for barnets tillit til deg som forelder. Barnet kan komme til å tenke "hvorfor sa pappa at Gud ikke finnes når det er så mange der ute som tror på Gud? Prøver pappa å lure meg?"
Jeg tror man bør avstå fra å innprente noe som helst i små barn, på grunn av at de er så lite i stand til egen kritisk tenkning. Man bør heller snakke åpent om hva man selv tror og hvorfor. Ingenting bør fremlegges som sannhet, man bør heller være ydmyk ovenfor det faktum at det er mye man ikke vet. Jeg som ateist kommer f.eks. til å si at "pappa tror ikke på Gud fordi jeg har aldri sett han!", ikke "gud er bare tull!" På den måten føler jeg at man får en mye bedre dialog og at man i større grad utruster barnet til å gjøre seg opp en mening selv, noe som jo må være målet når man har barnets beste i tankene. _________________ Pappa til Håvard (okt 2007) og Oda (sep 2010) |
|
| Til Toppen |
|
 |
gunnar
Ble Medlem: 19 Apr 2009 Innlegg: 8
|
Skrevet: Tor Mai 21, 2009 2:41 pm Tittel: |
|
|
Nå er dere jo ikke to identiske individer. så at mamma tror på noe annet en pappa og at pappa respekterer mammas tro selv om han ikke tror må da være flott? du viser da barnet ditt at man skal respektere andre sin tro, selv om man nødvendigvis ikke tror det samme selv.
Vi har en veldig politisk engsjert familie, der jeg er vokst opp med en far som er hardbarka sosialist og en mor som er hardbarka høyere"kvinne". det har bydt på en god del "problemer" i form av at de skulle lære meg om hva som er rett og galt. og de hadde helt forskjellige synt på en del elementære spørsmål. men på en annen side fikk jeg som oftest to sider av vær sak og måtte selv velge hva jeg trodde på. jeg tror det gjorde meg til et mer reflektert barn.
ta det beste ut av situasjonen og bruk forskjellene deres til og lære barnet ditt at alle er ikke like. respekt for ulighetene er enormt viktig.
det største problemet jeg kan se er om noen i familien/venner dør og dere må forklare barnet "hva skjer når noen er døde?" og hun mener himmelen (antar jeg) og du mener ingen ting (hypotetisk). i tilfellet kan du jo bruke forkynneren 9:5 som ankepunkt: "for de levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting, og de har ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt"
men det går jo an og finne bedre løsninger en og argumentere med bibelværs... hehe |
|
| Til Toppen |
|
 |
Tath
Ble Medlem: 30 Sep 2008 Innlegg: 230 Bosted: Nøtterøy
|
Skrevet: Tor Mai 21, 2009 4:38 pm Tittel: |
|
|
Min erfaring er at barn forbausende ofte finner svar selv, om de blir motivert til det. Ofte er de heller ikke nødvendigvis ute etter faktiske svar, men trenger noen til å lure sammen med. Om barnet lurer på hvem Jesus var, eller hva som skjer når noen dør, så er jo det en glimrende mulighet til å finne frem nøytrale bøker etc som man kan lese og snakke om.
Tror det er viktig å få frem at ingen vet hva som egentlig er rett. At hun om hun vil kan velge å tro på alt, ingenting, eller deler av det. Sånn ekstremt sett så er det jo ikke så veldig forskjellig fra at kanskje pappa liker fargen oransje og mamma liker grønn. Det er vi voksne som gjør religion så alvorlig. Som de andre sier tror jeg det er en utmerket sjanse til å lære barnet at folk er forskjellige, uten at det gjør noe
Om barnet ønsker å tro at bestemor er i himmelen for å behandle sin sorg, da ville det jo være direkte ondskapsfullt og egoistisk å ødelegge denne troen. |
|
| Til Toppen |
|
 |
ask
Ble Medlem: 06 Feb 2009 Innlegg: 255 Bosted: Vestfold
|
Skrevet: Tor Mai 21, 2009 8:21 pm Tittel: men... |
|
|
nå finnes det jo flere måter å "kommunisere" med han der oppe på enn å be aftenbønn. Sist jeg hørte etter så "ble jeg opplyst om at gud ser og hører alt"
Og at du har sluttet å be aftenbønn betyr jo ikke at du har sluttet å tro!
At man er takknemlig for alt man har, eller søker etter hjelp til det store eller det helt enkle i stillhet, er ikke at man har slutta å tro.
For når man har tanker om forskjellig, om det er god eller dumt, så er det jo egentlig ganske sunt for huet å tro at noen hører etter....
Men så er det ganske godt å prate til noen oxo da.... hva med kona!? |
|
| Til Toppen |
|
 |
Daddy??
Ble Medlem: 18 Des 2006 Innlegg: 11
|
Skrevet: Lør Mai 30, 2009 11:20 pm Tittel: La han selv bestemme |
|
|
Jeg er døpt selv og har meldt meg ut av statskirken fordi jeg ikker tror på en statskirke, er heller ikke kristen, men tror at det må være noe mer enn det vi forstår. Mora til gutten vår er medlem i statskirken og mente vi måtte døpe, mest pga tradisjon osv. Uansett så synger vi kristne sanger og ikke kristne sanger og tar han med på baby sang som er drevet av kristne sanger som er drevet av speideren som er en kristent fundamentert org. Jeg var med en gang og det ble litt for mye for meg som ikke deler den kristne tro, men jeg har ingen ting imot at han går der for det. Jeg gikk selv i speideren når jeg var 6-7-8 år. Å be en aftenbønn kan være en trygghet for barnet, jeg husker selv jeg synest det var fint at min mor sang kjære gud jeg har det godt. Vi sier et dikt av Inger Hagerup, og synger so ro til gutten vår hver kveld til han. Det virker som han blir trygg og faller til ro av det. Kanskje ikke innholdet har så mye å si for di små, men "kjære gud jeg har det godt" gir meg en minner til en omsorgsfull mor og en trygghet den dag i dag  |
|
| Til Toppen |
|
 |
tusjmann
Ble Medlem: 01 Jan 2006 Innlegg: 90
|
Skrevet: Tir Jun 02, 2009 10:43 pm Tittel: |
|
|
Som noen har nevnt tidligere, så vil det jo være greit for barnet at dere er forskjellige som foreldre, så lenge dere respekterer hverandre.
Om mor har en aftenbønn i sin leggerutine, kan være hennes greie. Du finner etterhvert din egen leggerutine for barnet som passer dere. Etterhvert som barnet blir eldre, så er man som regel best tjent med å være åpen og ærlig.
Gratulerer med kommende barn! |
|
| Til Toppen |
|
 |
Annonse:
|
|
| Til Toppen |
|
 |
|
|
|
|
|
Du kan ikke starte nye temaer i dette forumet Du kan ikke svare på temaer i dette forumet Du kan ikke endre dine egne innlegg i dette forumet Du kan ikke slette dine egne innlegg i dette forumet Du kan ikke delta i avstemninger i dette forumet
|
|