Kjøp gaver til far

paradoks · Ble Medlem: 02 Aug 2011 Innlegg: 6

Jeg er ny på dette forumet, og har forsøkt å lese meg opp på lignende problemstillinger - uten å finne noe som helt matcher.

Min sak:

Jeg og min samboer har 2 barn på henholdsvis halvannet og tre år. Vi har hatt felles adresse hele veien, og har følgelig delt foreldreansvar.

Vi har nylig flyttet til min opprinnelige hjemkommune. Årsaken til at vi valgte å flytte hit var at det kom til å være det beste for familien, med tanke på nærhet til besteforeldre, jobbmulighet for begge (begge fikk seg jobb ganske raskt), barnevennlig miljø, roligere forhold enn i storbyen etc etc

I lys av dette så er det handlet hus/tomt med perfekt beliggenhet i forhold til barnehage, skoler og idretts- kulturanlegg. Nabolaget består av flere barn på samme alder, og det tok to dager for den eldste å være oppslukt i lek med disse nabobarna i timesvis.

I tillegg har vi to besteforeldre innen ti minutters kjøring som har disse to som eneste barnebarn, og følgelig elsker å være med dem og ta dem med på ting. Det være seg hyttetur, fjellturer, fisketurer etc.

Høres idyllisk ut, ikke sant?

Men, vårt forhold har i lang tid vært svært skralt, og barna har vært vår eneste felles interesse. Nå var nok, nok og bruddet er et faktum.

Hva skjer så?

Jo, vi vet at det må megling til, men vi er særdeles uenige i forslagene til motparten. Vi ønsker begge å se ungene mest mulig. Vi er begge skikket til å beholde barna. Men når alternativene dukker opp så mistenker jeg dette for å ende i retten.

Mitt forslag er selvsagt å fortsette å bo her vi har flyttet. Barnas beste har ikke endret seg, og jeg er hellig overbevist om at våre barn kommer til å stortrives her. Jeg ønsker at moren blir boende, og kan da ha en delt ordning (50/50) slik at barna får sett begge sine foreldre så mye som mulig. Hvis ikke ønsker jeg å ha omsorgen. Faktum er at dersom jeg får den vil hun neppe flytte.

Hennes forslag:
Ta med barna og flytte henholdsvis enten 40 mil unna, eller over 100 mil unna. Det innebærer i praksis at jeg får sett svært lite til mine barn, og side de er så små så vil type helgebesøk være svært vanskelig å få til.

BM sa opp jobben sin etter to dager når bruddet var et faktum for ikke å miste arbeidsledighetstrygden. Man overdriver ikke om man sier hun ikke oser av arbeidslyst, da hun knapt nok har jobbet de snart fem årene vi har vært sammen. Jeg har fått en bra jobb som jeg skal starte i om en uke.

Kan det være et paradoks at jeg som har forsørget denne familien i tre år kommer dårligere ut i en rettsak fordi BM ikke har hatt lyst å jobbe? Hun hadde ikke jobbet nok til å få foreldrepenger på barn nr to, og jeg fikk ikke tatt ut min permisjon heller pga dette. Mange måneder har hun dermed hatt null i inntekt.

Hun har ingen jobb å gå til i sine alternativer. Ingen barnehageplass. Ikke noe sted å bo (har lest at disse tingene ikke betyr noe i rettsak)

Her vi er nå skal begge barna inn i barnehage 300 meter unna om 14 dager. Det hører med til saken at BM nå ikke ønsker at barna starter der fordi hun tror det svekker hennes sak (!?)

Hun har fri rettshjelp, og har allerede vært i kontakt med F2F, og jeg tror det er et brev på vei til meg i posten. Jeg har også planer om å kontakte dem.

Jeg har store vanskeligheter for å se at hun kan mene at hennes alternativ setter barna først - men så er jo jeg selvsagt farget. Jeg forstår at hun iutgangspunktet ikke ønsker å bo i en fremmed kommune der hun ennå ikke har opparbeidet seg en bekjentskapskrets.

Er det noen som har erfaring med noe lignende?

Vil jeg ha en mulighet til å bli idømt omsorg for mine barn, eller er det fånyttes å hyre inn advokat etc - og at man heller bør bite i det sure eplet og forslke å komme til enighet basert på hennes forslag?

Håper på noen innspill på dette.