Kjøp gaver til far

studentpappa · Ble Medlem: 07 Des 2011 Innlegg: 1

Hei

Lurte på om noen hadde innspill eller erfaringer fra barnefordelingssaker (i retten) hvor rus er innblandet.

Jeg og min nå eks-samboer flyttet sammen sommeren 2009. Jeg flyttet inn i hennes leilighet (sosialbolig) sammen med hennes sønn fra tidligere ekteskap. Vi er begge i starten av 20-årene.

Mor var ganske tungt inne i rusmiljøet bare noen måneder før vi ble sammen. Hasj, ecstacy og en gang amfetamin. Da hun var gravid med sin sønn fra tidligere ble hun satt i kontakt med barnevernet, satt på rusmiddeltester osv. Disse kom til slutt ut ren, og hun avsluttet testene en stund etter jeg flyttet inn.

Forholdet var rot helt fra starten av, og det er ganske uforståelig hvordan og hvorfor vi har holdt ut. Etter vi ble sammen, var det noen episoder med rus (hasj). I ettertid har hun fortalt meg at hun røyket et par ganger i løpet av forholdet vårt, og en gang fersket jeg henne i å prøve å kjøpe hasj. Jeg tvang henne til å be Barnevernet om fortsatte rusmiddeltester, noe hun også fikk. Rusmiddeltestene holdt henne unna stoff.

I desember 2010 fikk vi en felles sønn. Siden jeg er student, hadde jeg en hel måned sammen med mor og barn hjemme etter fødsel (lang juleferie). På nyåret prioriterte jeg å være mye sammen med dem på dagtid, samt passe pjokken når hun hadde ærender. Skolearbeid tok jeg på kveldstid (noe som ironisk nok kanskje var det som drepte forholdet).

I mars-april fikk jeg nyss om at hun røyket hasj igjen. En kveld var hun ute og "hadde tatt et par øl". Jeg lot henne amme etter 5-6 timer, siden hun hadde drukket så lite. Dagen etter fant jeg ut at hun ikke var brisen når hun kom hjem; hun var stein. Hun ammet gutten vår i senga, og sovnet med han, i hasjrus. Jeg valgte å ikke konfrontere henne med dette, da det uansett bare hadde ført til at jeg ble kastet ut for å ha sneket på den hellige mobilen hennes, og fått minimalt igjen med guttene. Jeg valgte derimot å overvåke situasjonen og være mer hjemme. Så vidt jeg kunne se var dette et engangstilfelle.

På sommeren så jeg at samboeren min var lei, og jeg trådde derfor litt ekstra til. Jeg var hjemme med guttene noen uker alene, mens hun var i sommerjobb. Hennes søster passet også minstemann tre uker mens vi begge jobbet på dagtid. Dette avbrekket med arbeid skulle være oppbyggende for mor, men hun har aldri vært noe arbeidsmenneske, og sluntret mye unna og var enda mer utslitt etter sommeren. I løpet av juni/juli hadde hun to ganger tatt med sin sønn og forlatt meg og minstemann i 2-3 dager.

Jeg fikk sykemelding fra deltidsjobb fra vår felles fastlege med utgangspunkt i samboers helse (han hadde forståelse), og sa noen uker senere opp jobben med bakgrunn i samboers helsetilstand.

I august sprakk det fullstendig for henne. Hun sendte meg og guttene vekk for helga, for at hun trengte å være alene. Jeg fikk nyss i at hun hadde dratt til en annen by, hvor hun tidligere hadde mange kontakter som skaffet det meste. Jeg skjønte hva som foregikk. Senere neste dag mottok jeg en telefon fra en venn av henne om at hun prøvde å få seg lagt inn på psykiatrisk sykehus (som hun var innlagt på 14 dager i ungdomsårene) etter et døgn i hasjrus, og at jeg måtte hente hennes sønn hos hans besteforeldre dagen etter. Senere fikk jeg telefon fra henne om at hun var på tur hjem; hun kunne ikke bli lagt inn uten at det var fare for at hun skadet seg selv eller andre. Hun sa først at hun ikke kom til å ha noe stoff med hjem, men det hadde hun. Vel hjemme spurte hun meg om tillatelse til å røyke "en siste gang" (ja, nå kan alle med erfaring fra rusmisbrukere humre litt...), noe jeg var dum nok til å si ja til - mot at hun selv kontaktet barnevern og sin rusterapeut fra tidligere. Hun kontaktet terapauten, men klarte å snakke han fra å kontakte barnevern - i ettertid fant jeg ut at han egentlig var pålagt å kontakte barnevernet.

2-3 uker senere, etter å ha prøvd det jeg kunne gjøre gjennom å snakke med henne (noe som er vanskelig for en landsens gutt uten erfaring med verken psykisk sykdom eller rus), lå det an til brudd. I samme periode fant jeg også to piper, en bong (flaskeinnretning for å røyke hasj), overdrevet forbruk av nåler, aluminiumsfolie, to poser hasj - alt ble kastet forløpende. Mor ble rasende. I tillegg vet jeg sikkert at hun flere ganger har kjørt i hasjrus, og ved et par anledninger røyket hasj mens ungene sov og jeg var ute av huset.

I forbannelse over at både hun og rusterapaut nektet å kontakte barnevernet, gjorde jeg det selv. Jeg fortalte alt, og undersøkelser ble satt i gang. Dette var dråpen for min samboer, og hun kastet meg ut.

Først ble vi enig om 50-50 samvær for minstemann - så ville hun ha en avtale på 40-60 for at hun skulle få trygderettigheter som hun så igjen kunne overføre halvparten av til meg. Jeg sa at det var uaktuelt, men at jeg heller kunne ta 60 % på papiret og overføre til henne. Hun var redd for å bli lurt, og vi måtte til mekling.

Mekling endte med at mor forlot i sinne før avtale var på plass. Hun sendte meg så en avtale om 40-60 som jeg bare måtte godta, for det viste seg at hun var den eneste med foreldreansvar (dette fordi jeg aldri meldte flytting til henne fordi hun da mistet trygde- og skatterettigheter). Godtok jeg den ikke og beholdt gutten lengre, kom politiet og hentet han sa henne. Det skal nevnes at hennes spontane reaksjon når hun fant ut at jeg ikke hadde foreldreansvar var å skifte etternavn på gutten - i tilsvaret til stevning har hun nå skrevet at hun vil skifte tilbake og gi meg også foreldreansvaret (sannsynligvis på oppstramming fra egen advokat).

Jeg hyret advokat, en som virker dyktig sådan. Men avtalen om 40 % godtok jeg i tro om at barnevern meget snart kom til å sette foten ned - de gjorde ikke det; de satt henne på rusmiddeltesting og anmodet henne til å oppsøke psykolog, for tredje gang på tre år.

Tingretten er treg, og avtalen vår trodde vi begge kun skulle gjelde til et rettsmøte om 3-4 uker. Det viser seg å ta tre måneder.
Vi har nå kommet frem til en avtale der vi begge ser begge guttene omtrent hver dag, men de overnatter mest hos henne. Det er greit for meg, hvem som har dem når de sover og er i barnehagen er forsåvidt uinteressant.

Mor møter meg stadig med "ekspertuttalelser" som sier at gutten vår bør bo hos henne. Bl.a sier hun at barnevernet har oppfordret til dette; når jeg snakker med barnevernet forsikrer de meg om at de aldri ville si noe slikt, men at de sier at en så liten gutt bør bo mest hos en av oss (ikke nødvendigvis mor). Barnehagen på sin side, som liksom skal være nøytral, oppfordrer meg med bakgrunn i Ailos oppførsel i barnehagen (at han er like trygg uansett hvem av oss han har vært hos) til å ikke akseptere noe som helst mindre enn 50 %... Dette uten at de vet noe som helst om mors utskeielser.

Det skal nevnes at jeg er en meget oppegående fyr, til 22 år å være. Jeg har tatt meg av hennes sønn som om han var min egen siden jeg flyttet inn, han kaller meg pappa, og jeg har levert og hentet han i barnehagen daglig siden jeg flyttet inn. Tatt han med på jakt, introdusert han i min familie osv - innser at dette kanskje ikke er populært på et pappaforum, men barnets biologiske far er ikke mye til fyr...
Jeg var avholdsmann til jeg traff henne (alkohol), og har nå sluttet med det igjen. Hasj eller lignende hadde jeg ikke engang sett før jeg måtte skylle ned hennes hasj i august.
Jeg har arbeidet deltid ved siden av studier siden videregående, og er ferdigutdannet ingeniør til våren (med toppkarakterer, ved siden av å passe hennes sønn, vår sønn og til dels henne, og arbeide deltid). Jeg er et jævla arbeidsjern når det kommer til daglige plikter.

Mor på sin side er (ubestridelig) forholdsvis lite duganes. Ikke fullført VGS i en alder av 22 år, aldri hatt en fulltidsjobb, fått sparken pga. underslag, sniker til seg egenmeldinger i jobber. Hun er et produkt av en tøff oppvekst, og hun skal ikke klandres for det - men jeg syns ikke dette er rette tidspunkt for henne å oppdra en ett år gammel gutt. Hun er en fantastisk mor i sine perioder, men jeg mener at hun må stabiliseres en del før dette er aktuelt.

Mor står selvsagt på som bare det for å bevise at hun er svært ordentlig av seg før rettsaken (noe hun har god tid til; 3 måneder tar det til sammen). Jeg antar at rusmiddeltestene hennes har vært rene.

Jeg VET derimot at med barnevernets slepphendte behandling (samme tiltak for tredje gang på tre år) er det ikke lenge før hun er tilbake i samme spor igjen - og jeg kommer ikke til å finne ut av det.

Jeg skal i møte med sakkyndig om en uke, og rettsmøtet foregår på nyåret.

Hvilke sjanser har jeg, gitt at jeg kan bevise alt dette? Er det noen som har erfaringer med rus hos mor, i kombinasjon med søskentilknytning og lav alder?

Forumet

Er du lei reklame? Registrer deg idag, innloggete brukere ser ikke denne reklamen.

pappantil · Ble Medlem: 08 Nov 2011 Innlegg: 14

Jeg har vært endel i kontakt med advokat og slik nå, jeg har ikke på nærheten så mye på mor som det du har og jeg vurderer nå i sammarbeid med advokat og gå til sak.
Jeg er ingen ekspert her men mener at hvis du har bevis, vitner o.l på dette du sier så trur jeg du ahr gode sjangser til å få hovedomsorgen ved en rettskraftig avgjørelse. altså kanskje 60-40 i ditt favør eller hva dere blir enige om. men hvertfall så vil nok mor kunn få samvær.

Dette vet helt sikkert advokaten din mer om, men mitt beste tips er og ikke gjør allt for og bevise for retten av mor er uegna som mor. men gjør heller allt for og bevise at ungen har det bedre av og være hos det, at du har hovedomsorgen. vinkl det på den måten!

Høres ut som du har en veldig god sak i mine øyne!

Lykke til hvertfall Smile